Tider skal komme...

Jeg har begynt å skjønne hvordan folk får tiden til å strekke til - de tar av andres, der iblandt min! For i det siste har min tid skrumpet inn til et teeny-weeny minimum.

Hva koster tiden? For å gjøre et anslag må man først vite hva tiden består av. Tiden består av blant annet sorg og glede, kjærlighet og hat. Er man villig til å betale for sorg og hat? Tør man risikere å gå glipp av glede og kjærlighet? Kan man komme drassende med det juridiske begrepet bristende forutsetninger dersom man bare ender opp med for eksempel sorg? Og hvordan ser tiden ut? Dersom man googler tid eller time og sjekker ut bilderesultatene, er det selvsagt klokker som dominerer. Men jeg fant også dette:

Bildet er fotografert av Stuart Franklin, og jeg er enig med ham i at et tre er en helligdom. Treet symboliserer tiden på en så vakker måte uten å forstille seg.

Vel, tider skal komme! I dag kom jeg hjem fra en overnatting i Tønsberg. Jeg har nemlig vært på personskadeerstatningskurs! Tønsberg er en fin by. Jeg var der for første gang for noen få år siden. Da var jeg i bursdag hos en av mine tremenninger, og jeg trodde jeg hadde blitt noen lunde kjent i byen. Men den gang ei - det eneste jeg kjente igjen var Slottsfjellet! Og til og med dét så fremmed ut denne gangen!

 

I hodet mitt går jeg gjennom alt som kan ha gått galt: Har noen kapret den ekte byen? Er dette virkelig Tønsberg? Har det noe med at årstiden har skiftet? Skyggeforhold? Var jeg blendet av sol sist jeg var her?

Jeg har en sterk tro på mitt indre kompass (etter denne opplevelsen torte jeg så vidt å gå alene fra hotellet og til jernbanestasjonen etter endt kurs!); det kan vel ikke ha sviktet? Jeg må vel slå meg til ro med at det er stor forskjell på oppfatningen av en by, alt etter fra hvilken retning man ankommer! :) Og i Tønsberg fant ikke jeg andre faste holdepunkt enn Slottsfjellet, og det ser litt likt ut fra alle kanter!

Slottsfjellet er forresten veldig fascinerende. Der er det ruiner av en kirke, en kongsgård og befestninger fra 1100- og 1200-tallet. For de av dere som har lest (eller sett på film) Jan Guillous historie om tempelridderen Arn, så var det i disse ruinene at dronning Blanca fødte blant annet Sverre, som ganske tidlig skulle bli konge. Da jeg spaserte blant levningene etter denne blodige epoken i historien og hørte forlengst døde mennesker hviske og tiske rundt meg, endret tiden på en måte form. Med ett ble den relativ, også for meg. Hva hvis flere tidsepoker tikker og går ved siden av hverandre? Tider skal komme, men tider skal da vitterligen også gå? Eller...?

Tilbake i storbyen (litt småforvirret og usikker på det meste) kjøpte jeg et rosa skjerf på Vitus apotek til inntekt for Rosa sløyfe-aksjonen som du kan lese mer om i min søsters blogg. Støtt en god sak, du også!

Til slutt vil jeg bare ta med noe veldig rart jeg kom over her på internett, inne på nettbutikken Brandos:

En god latter forlenger livet (og dermed også tiden, håper jeg!), så nå er det bare å le! :) Ha en fortsatt god helg! ;)