Er det virkelig sant?

Nå er vi i uke 32, og det føles helt uvirkelig. Mine venninner har klaget over at svangerskapet har vart og vart, og nå føler jeg det stikk motsatte - jeg husker liksom ingenting av det som har vært! Kanskje en dag eller to med kvalme, og kanskje en uke der magen var så å si usynlig? De rundt meg vil nok påstå at det meste varte atskillig lengre :)

Med Timotei på utenlandsjobb to uker på og to uker av må det planlegges litt i forhold til handling, kjøring og omrokkering i heimen. Jeg kjenner det litt ekstra i korsryggen nå, og det virker som at jeg har gangsperre konstant, derfor er det greit å ha Timotei med på større innkjøp :) (Jeg er forresten litt redd for at vondten bare er syt...)

Denne vuggen er en norsk oppfinnelse (noen som kanskje har sett den i tv-programmet Skaperen?), og vugger barnet i motsatt retning av det som er mest vanlig. Slik vugging skal visstnok være bedre da den "vanlige" vuggingen kan føre til sjøsykefølelse... Vel.

Denne hengekøya skal være til god hjelp både for foreldre og barn dersom barnet har kolikk. I tillegg er den visstnok en veldig praktisk reiseseng som er enkel å ta med. Den selges på Designtorget.

Også denne vuggen er tilpasset barn med kolikk. Hmm, hva er det underbevisstheten min forbereder meg på? :) Timotei var en baby med mye magesmerter og problemer med amming og slikt, mens jeg var en rolig unge som stort sett ikke gjorde annet enn å sove og å spise. Regner med mamma og pappa var takknemlige for det!

Noen tips til enkelt utstyr for en liten byleilighet?

Gratulerer med dagen, forresten!

Vår 17. mai startet med at Timotei dro avgårde til flyplassen klokken 04, for så å returnere klokken 08. Jeg var i dusjen og klar for frokost hos noen venninner klokken 10, og ble ganske overrasket over å ha mannen hjemme. I full fart fikset vi bunaden hans, som har ligget ubrukt siden bryllupet vårt. Å finne passende klær til meg selv var verre. Det jeg først hadde tenkt å ha på meg, passet over hodet ikke ved siden av en staut mann i bunad! Så kjole på kjole ble revet ut av klesskapet, prøvd på (glidelåsen fikk jeg igjen på kanskje 1/3 av kjolene, til tross for Timoteis iherdige og etter hvert desperate forsøk), og forkastet. Jeg endte opp meg et skjørt over magen og en litt vid silkebluse på innsiden - ganske fint, faktisk! Om jeg ikke vokser enormt på to uker (forresten, trenger bare å vokse litt for at skjørtet ikke lengre vil passe - hadde pusteproblemer nok som det var i dag! Trolig også på grunn av en alt for full t-bane), vil nok antrekket også bli brukt i bryllupsfesten til en venninne av oss som giftet seg for et år siden.

Frokosten var vellykket, og etter to-tre timer var vi atter tilbake på den fulle t-banen (jeg overmannes av hetetokter og svimmelhet der - til Timoteis fortvilelse, han aner ikke hva han skal gjøre..:) Vel hjemme spratt Timotei ut av bunaden og satte kursen mot flyplassen igjen klokken 15, og nå er han trolig i Amsterdam og venter på et fly videre til Norwich. Lurer på når denne askeskyen skal legge seg? Jeg har tatt livet med ro på sofaen og spist grillspyd til middag. Nå gleder jeg meg til en lang natts søvn :)