Bøkene på bordet

"Det er bare det at bøker gjør oss til bedre mennesker. Bøkene er snarveier til innsikt og medfølelse." 

Sitat av Vera Michaelsen, som for øvrig har skrevet en helt fantastisk bok; Supermamma Monstermamma, som bør leses av alle foreldre.

 

Twilight trenger vel neppe noen omtale. Alle vet at hovedpersonen i boka, Bella Swan, forelsker seg i vampyren Edward Cullen. Det som imidlertid trenger en forklaring er hvorfor jeg leser en slik ungdomskultbok. Vel, det startet med at en venninne av meg hadde sett den første filmen på kino, og hun var imponert og forelsket. Jeg fikk ikke sett den selv, men etter flere måneder overtalte jeg min søster til å se den på DVD sammen med meg. Vi begge ble vel litt småforelsket i denne Edward der og da, men min søster ble ikke bare småforelsket -hun ble besatt! Dagen etter bar det sporenstreks inn til byen for å kjøpe alle bøkene. Med sin entusiasme fikk hun overbevist selveste mamma til å lese bøkene, som i sin tur overbeviste sin svigerinne, tante! (De begge har lest alle bøkene helt fillete, tro det eller ei!) Og til jul fikk jeg og broren min, jepp - min 27 år gamle bror - bok nummer én i julegave. Han skummet seg gjennom den, ferdig med det. Og jeg har lest sakte, men sikkert, og er nå på side 313. Det er en fascinerende verden, må jeg si, og man kan ikke unngå at siste rest av ungpikehjertet (som tydeligvis også mamma og tante har i behold) forelsker seg i Edward, sammen med Bella. Til bursdagen nå i år fikk jeg for sikkerhets skyld bok nummer to, tre og fire. Hver gang jeg snakker om en bok jeg leser, for eksempel Hundre år av Wassmo, sier min søster: Ka me Twilight da? Og jeg kjenner jo at det er litt uforskammet å ikke lese de bøkene man får i gave. Derfor har jeg satt meg fore å lese denne serien nå. Og jeg gleder meg :)

Hundre år er "et majestetisk drama, nordnorsk kvinneliv i over 100 år...", som Guri Hjeltnes har sagt i VG. Herbjørg Wassmos bøker er ikke tilgjort, og ofte synes jeg de er vemmelige. Men denne boka er et unntak. Selvsagt er det hendelser som er mindre hyggelige (men det er det jommen meg i Twilight også, mamma!), som for eksempel når en nordlandsprest må reise på sykebesøk til fattige familier med små barn de har problemer med å forsørge, eller når denne herlige Johannes, som er gift med oldemoren, blir gjort narr av fordi han stammer. Jeg simpelthen elsker historiske romaner. Er handlingen lagt til Nord-Norge blir jeg desto gladere. Her følger vi Sara Susanne, Elida og Hjørdis; oldemoren, mormoren og moren til Wassmo. Boken slutter som seg hør og bør med at Herbjørg Wassmo blir født på en kjøkkenbenk mens jordmora og Hjørdis' søster diskuterer krigen og kvinnenes provokasjonshandlinger. Kvinneskildringene strekker seg over en tidsperiode på om lag hundre år, fra midten av 1848 til 1942.

Begge bøkene anbefales herved!