onsdag 4. mai 2011

Tid er kjærlighet

Nå er minien i senga si, og Timotei er på en sjømatrestaurant med jobben sin. Og her sitter jeg, med en intensjon om å si noen små, fornuftlige ord om hvordan vi har det for tiden, slik at familie og venner får et livstegn fra oss. Det er så mye som skjer i miniens liv for tiden. Nye fjell bestiges hver dag. Jeg føler at tiden har forsvunnet som sandkorn mellom fingrene mine, og i går tenkte jeg at tiden faktisk er min fiende - den stjeler fra meg! For når jeg har det som best, går tiden forrykende fort, mens den snegler seg av gårde når jeg har det trått. Men en av de herlige mammaene i barselgruppa sa til meg at tid er kjærlighet. For det man bruker tiden på, er det man liker, det man prioriterer, det man vil fylle livet sitt med. Og jeg har den siste tiden blitt smertelig klar over at dagen for jobbstart er faretruende nær. Jeg ser selvsagt frem til å være sammen med kollegaer og få faglige utfordringer, men på dette punktet i livet føler jeg faktisk at det er noe annet som er viktigere å bruke tiden på...
Jeg skal jobbe vanlig i sommer, mens Timotei er hjemme med minien. Tanken på at minien skal ha like lange og mange dager som oss i en barnehage har gitt meg hjertesmerte. Løsningen ble at jeg skal arbeide redusert fra høsten av og frem til jul. Da kan jeg ha minien hjemme to dager i uken og overgangen til barnehagelivet blir mykere. Slik det ser ut nå, skal også to av de andre mammaene være en del hjemme, så jeg regner med vi finner på mye fint sammen med de små :)
Som bildene viser, har minien begynt å reise seg og han vil så gjerne gå! Men skjelettet og musklene er ikke helt med på den leken ennå, han vingler og vakler og dunker hodet i gulvet de gangene vi ikke rekker frem i tide. For alt skjer i raskt tempo, og livet i hjemmet er ikke fullt så rolig som det en gang var. Jeg kan ikke skjønne hva som har skjedd - var det vinter i år? Har jeg vært hjemme i ti hele måneder allerede? Jeg tror at tiden har vært så sprengt av kjærlighet at den selv har forsvunnet, bare kjærligheten står igjen. I hvert fall i sjelen ♥

2 kommentarer:

Ulrica sa...

Åhhh, så fint du skriver! Og du har helt rett.

Håper vi får mange fine barseltreff også til høsten. :)

Karoline sa...

Syntes Arn har vokst noe helt enorm bare siden påske! Var han så stor da? Hmmm, nei.. Men han e no bra flink som klatrer og utforsker selv om han har gelèbein :D
Veldig fint skrevet, sikkert mange mammaer som kjenne seg igjen ;)